Det var en gang en kone som hadde syv sultne barn, og de bakt pannekake hun spiste. Råmelk Shake var der, og den lave pannen og gjæret så tykk og høy at det var en nytelse å se på det. Og barna sto rundt, og bestefar satt og så på.
"Å, la meg få litt pannekake, mor, jeg er så sulten," sa den ene barnet.
"Ja, kjære mor!" sa den andre.
"Min kjære, snille mor!" sa den tredje.
"Kjære, snill, søt mor!" sa den fjerde.
"Kjære, snill, søt, beskjeden mor!" sa den femte.
"Kjære, snill, søt, god, upretensiøs mor!" sa den sjette.
"Kjære, snill, søt, god, søt, beskjeden mor!" sa den syvende.
Så de spurte pannekake alle, en vakrere enn den andre, fordi de var så sultne og snille.
"Ja, mine barn, venter nå bare til hun snur seg," sa hun, - før jeg måtte slå henne, hun skulle ha sagt - så "du får pannekake alle - bare se hvor tykk og fornøyd hun ligger der"!
Når pannekaken hørte dette, ble hun redd, og rett som det var, så snudde hun seg av seg selv og ville ut av pannen; men hun falt tilbake i den på den andre siden igjen, og da hun hadde brennemerket seg litt på siden også, slik at hun ble fastere i kjøttet, hoppet hun ut av gulvet og falt bort som et hjul ut døren og bort sammen ruten.
Hei der! Gammel kvinne etter pannen i den ene hånden og en øse i den andre, den raskeste hun kunne, og barna etter henne, og den gamle bestefar hinket bake så på sist.
"Hei, du ønsker å bo! Klemmer henne, ta henne ned, bye!" de kalte hverandre og prøvde å ta henne til å hoppe og ta henne igjen. Men pannekaken falt og falt, og rett som det var, hun var så langt foran at de ikke kunne se henne, for pannekaken var lettere på føttene enn de alle.
Da hun hadde falt for en stund, møtte hun en mann.
"God dag, pannekake," sa mannen.
"Gud velsigne, mannen far," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen.
"Hvis jeg rømte fra oldefar, gamle fane og syv skrikende unger, så jeg tror jeg kan løpe vekk fra deg, mannens far," sa pannekaken, og så hun falt og falt til hun møtte en høne.
"God dag, pannekake," sa høna."God dag, høne pona," sa pannekaken."Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna."Hvis jeg rømte fra oldefar, gamle bommert, sju skrikende barn og mannens far, så jeg tror jeg kan løpe vekk fra deg, høne pona," sa pannekaken, og falt som et hjul utover rute. Så møtte hun en hane."God dag, pannekake," sa hanen."God dag, mann ruten", sa pannekaken."Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen."Hvis jeg rømte fra oldefar, gamle bommert, sju skrikende barn, stipendiat far og høne pona, så jeg tror jeg kan løpe vekk fra deg, Mann ruten," sa pannekaken, og begynte å falle og falle den raskeste hun kunne.Da hun hadde trillet en lang stund, møtte hun en and."God dag, pannekake," sa ånden."God dag, og i landet," sa pannekaken."Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa ånden."Hvis jeg rømte fra oldefar, gamle bommert, sju skrikende barn, stipendiat far, høne pona og male panelet, så jeg tror jeg kan løpe vekk fra deg, og i landet," sa pannekaken, og ga seg selv for å falle og falle der raskeste hun kunne.Da hun hadde trillet en lang, lang tid, møtte hun en gås."God dag, pannekake," sa gåsa."God dag, gås måke," sa pannekaken."Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa."Hvis jeg rømte fra oldefar, gamle bommert, sju skrikende barn, stipendiat far, høne pona, male panelet og and-i landet, så jeg tror jeg kan løpe vekk fra deg, gås måke," sa pannekaken, og falt bort igjen.Da hun hadde falt langt og hardt, møtte hun en gass [1]."God dag, pannekake," sa Gasan."God dag, gass masa," sa pannekaken."Kjære mi pannekake, ikke faller så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa Gasan."Jeg har gått fra oldefar, gamle bommert, sju skrikende barn, stipendiat far, høne pona, male panelet, og-i landet og Gase det må påta seg, så jeg tror jeg kan løpe fra deg også, gass masa," sa pannekaken, og tok til å falle og fallende den raskeste hun kunne.Da hun igjen hadde trillet en lang, lang tid, møtte hun en gris."God dag, pannekake," sa grisen."God dag, grisen grisen Lasse," sa pannekaken, og begynte å falle og falle den raskeste hun kunne,"Nei, vent litt," sa grisen, "du trenger ikke å storme jag så det, vi begge kunne selvfølgelig gå sakte og. Følge hverandre gjennom skogen, fordi det kanskje ikke er like sikkert der," sa han.Dette trodde pannekaker var ikke så dum, og de gjorde det; men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på svinekjøtt, var det en enkel sak for ham; men pannekaken kunne ikke komme over."Sitt på trynet mitt," sa grisen, "og jeg vil bære deg over," sa han.Pannekake gjorde det."Nøff, nøff!" sa grisen og tok pannekaken i en flash, og deretter pannekaken kom ikke lenge, slik at saga er verken lenger.De tre bukkene Bruse, noe som ville gjøre seters og fettDet var en gang tre geiter, som ville gå seters og gjøre seg fett, og alle tre så ringte bukken Bruse. På veien var en bro over en bekk, ville de være over, og under brua bodde det en stor stygg troll med øyne som tinnplater og nese så lang som et rivjern. Først kom den yngste bukken Bruse og skulle krysse brua.Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i broen."Hvem er det, som turer på min bro?" skrek trollet."Ah, det er den minste bukken Bruse, skal jeg seters og gjøre meg feit," sa bukken; det var så fint i saken."Nå kommer jeg og tar deg!" sa trollet."Å nei, ikke ta meg fordi jeg er så liten, jeg, vent litt, deretter midten geit Bruse, han er mye større.""Ja vel," sa trollet.I et øyeblikk så kom midt geit Bruse og skulle krysse brua. Tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i broen."Hvem er det som tripper på min bro?" skrek trollet."Ah, det er midt geit Bruse, som skal seters og gjøre seg rike," sa bukken; Det var ikke fint i tilfellet."Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet."Å nei, ta ikke meg, men vent litt, så vil den store bukken Bruse, han er mye, mye større.""Ja, vel da," sa trollet.Rett som det var, kom den store bukken Bruse. Tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i broen. The buck var så tung at brua både sprakk og brøt under."Hvem tråkket på min bro?" skrek trollet."Det er den store bukken Bruse!" sa bukken, den var så veldig grov i saken."Nå kommer jeg og tar deg!" skrek trollet."Ja, kom du! Jeg har to spyd!Med dem, vil jeg svi øynene ut.Jeg har to store brostein!Med dem, vil jeg knuse både ledd og marg, "sa bukken, og så fløy den på trollet og satte øynene på den, slo takle både ledd og marg, og det stanget ut i strykene, og så gikk den til seters. Der, Bucks så fett, så overvektige at de nesten ikke gidder å gå hjemme, og har ikke fettet gått fra dem, de er der ennå. Og klipp, snap, cop, er dette eventyret over.Mannen, som skulle administrere husholdningenDet var en gang en mann som var så ond og vill, og aldri trodde han var at hans kone gjorde nok i huset. Så han kom hjem en kveld i den tiden av klipping, og kjeftet og irettesatte henne."Kjære, var da ikke så ond, far," sa kjerringa; "I morgen vil vi skifte jobb, jeg vil gå ut med klippingen mennene og slå, slik at du får til å styre husholdningen."Ja, det føltes godt om mannen, og gjorde det frivillig. Tidlig om morgenen den gamle kvinnen tok ljåen på skulderen og gikk ut i engen med slåtten, og ville treffe. Mannen ville da være sikker på å spørre om huset. Først ville han til churn smør, og da han hadde kjernet en stund, ble han tørst, gikk ned i kjelleren og ville slippe i øl.Mens han gjekk ut öltunnan, ble han fortalt at grisen var kommet inn i huset. Han oppnådd med pinnen i hånden, og opp kjellertrappen som veldig kort og ville passe grisen at det ikke ville velte kjernen; men da han så grisen alt hadde truffet kjernen av veien, og sto og smakte fløten som rant utover gulvet, ble han så rasende sint at han selv glemte öltunnan, og etter grisen er den raskeste han kunne. Han nådde døren, og der han ga det en god sjanse, så det ble liggende igjen på stedet.Nå husket han at han var enig med pinnen i hånden; men da han kom ned i kjelleren, hadde alle øl løp ut av fatet. Han gikk inn i meieriet igjen, og fikk så mye krem at han hadde hjerte fullt, og så han gikk til kjernen; smør han ville ha til middag. Da han hadde kjernet en stund, husket han at kua sto fortsatt og heller ikke hadde fått våt eller tørr, selv om det var sent på dagen. Han syntes det var for langt å gå til beite med den, og så tenkte han han fikk slippe den opp på taket; det var torvtak på hytta, og der stod langt frukt gress.Hytta sto på en bratt bakke, og hvis han sette en planke på taket, så han sannsynligvis trodde at han ville få kua gå opp. Men kjernen torde han ikke slippe taket, for den lille gutten for hans og krabbet på gulvet; det kan godt snu det, tenkte han. Kjernen tok han på ryggen, og gikk ut, men han ville vanne kjegle først, før han droppet den på taket. Han tok da en kar og ville ta vann fra brønnen, men da han lente seg ut over kanten, helte kremen ut av kjernen og inn i nakken hans og gikk ned i brønnen. Det ble nå lider høylys dag, og smør hadde han fortsatt ikke mottatt; så han trodde han ville lage grøt, satt som en gryte med vann på komfyren.Da han hadde gjort det, kom han til å tenke på kua kan falle ned fra taket og bryte bena eller nakken slitasje, gikk så opp på taket og ville binde den. Den ene enden av tauet han knyttet rundt halsen på kua, slapp det ned igjennom pipa, og bandt den andre enden av låret, vannet kokte alt i gryten, og han må visp i grøten. Mens han var dermed falt kjegle bunnen av taket også, og dro mannen opp pipa med tau. Det slo han seg, og kua ble hengende på veggen og svevet mellom himmel og jord, og kunne ikke komme seg løs.Konen hadde ventet lenge og hardt at mannen skulle komme og kaller dem hjem til middag, men det var ikke noen. Til slutt trodde hun det tok for lang tid, og til slutt dro hjem. Da så hun at kua hang så ille, hun gikk der og kuttet tauet med ljåen; samme mann falt ned gjennom pipa, og da kjerringa kom inn, sto han i spissen for det grautgryten.
